Løpeturen jeg har tenkt på lenge | Nullfiresyvni: Løpeturen jeg har tenkt på lenge

Sider

søndag 14. juni 2015

Løpeturen jeg har tenkt på lenge

"A runner must run with dreams in his heart" Emil Zatopek

Endelig! Jeg hadde gledet meg til å ta denne runden. Jeg var faktisk litt euforisk da jeg endelig skulle komme meg ut i går mens eldstemann tok formiddagsluren sin. Jeg skiftet faktisk antrekk flere ganger og følte det litt som jeg skulle delta i et løp. Det høres kanskje merkelig ut å bli så gira på å løpe en runde rundt Nøklevann, men det var jeg altså. Denne runden har jeg sett for meg i hodet i et par-tre uker nå. Jeg valgte shorts og singlet, droppet capsen da det ikke var så sterk sol og tok med èn av to flasker i drikkebeltet med sportsdrikk. Mobilen var med og pulsklokka også. Sistnevnte for å gi meg en indikasjon på hvordan ulikt tempo føles. Jeg skulle ikke løpe på tid. 



Det var deilig å legge i vei. Ryggen hadde kranglet litt, men etter et par hundre meter spilte alt på lag. Jeg tok det relativt rolig nedover mot skogen. Jeg har ikke løpt så mye alene og lurte litt på hvordan det ville bli i forhold til å holde motivasjonen oppe. Jeg er vant med å skravle meg gjennom de tunge delene. Men det gikk faktisk veldig bra. Ingen musikk på øret, bare elva, fuglekvitter og glade barn. Jeg bestemte meg for å ta det rolig i de første bakkene ettersom jeg ikke visste hvor lang runden var. Jeg kom inn i en god flyt og bare nøt turen. Jeg tenkte at dette skal bli runden min. Jeg skal bli god på å løpe her. Da blir mye annet relativt greit i forhold.

Jeg har ikke løpt rundt Nøklevann alene før, men har en relativt grei stedssans. Jeg skjønte derfor ganske raskt at jeg hadde løpt feil. Etter å ha prøvd meg på GPSen på mobilen som ikke sa meg noe som helst annet enn at jeg var et sted i et stort beige område, ringte jeg min lokalkjente frk. Sørlie som kunne fortelle meg hvor jeg hadde løpt feil. På vei tilbake klarte jeg allikevel å svinge feil igjen og havnet på blå sti, men i riktig retning. Det var derimot en velkommen forandring. Smale stier, bekker og bare meg. Helt fantastisk. Jeg begynte å skjønne at denne 14-15 km turen min, kom til å ende på nærmere 19km. Men jeg følte jeg hadde de ekstra kilometerne i meg.


Fordelen med å løpe uten å tenke tid eller med musikk, for meg, er at jeg klarer å høre mer på hva kroppen har å si enn hva klokka mener. Jeg klarte derfor å guffe på litt da jeg kom ut på skogsveien igjen og det gikk radig tilbake til Skullerudstua. Det er stort sett bare nedover og det var deilig å gi på litt. Det siste som gjensto av turen ville så være Nordstrandsveien tilbake hjem, heeeele veien opp til toppen. Men jeg pleier ikke bekymre meg så mye for hva som kommer og tar det når det dukker opp. Her satte jeg inn motivasjonsgiret. "Yes, dette klarer du" tenkte jeg. "Bare et par svinger til nå". "Kjempebra at du klarer å holde så jevn fart her". "Ikke snakk om at du skal begynne å gå nå". Og vips var jeg på toppen. Jeg øynet muligheten til å slå forrige lengst løpte økt og tok et par runder rundt kvartalet før jeg var hjemme. Det ble 19,1 km på rett under to timer. Jeg var ikke helt død. Jeg var ikke kvalm som da jeg løp EcoTrailOslo. Jeg var bare glad. Dette var turen sin det.



5 kommentarer:

  1. Slike turer vil vi ha mange av ha Hipp Hurra

    SvarSlett
  2. Great article, Thanks for your great information, the content is quiet interesting. I will be waiting for your next post.

    SvarSlett

Beklager, men jeg må se om jeg får redusert spam en periode med ordbekrefelse.